søndag 20. desember 2020

Fjompen er ett år

Vanskelig å forstå at lille valpen allerede er blitt ett år! Men tida går og han blir bare finere og finere.

Det var jo aldri meninga at jeg skulle ha mer enn to hunder igjen, så Fender kom i hus fordi jeg visste at jeg ikke kunne ha Rudy til han ble gammel. Jeg ville gitt mye for å få beholde han, som så mange vet var han min øyensten, som jeg elsker den hunden. Vakker både på utsiden og innsiden! Trodde aldri det var mulig å få en sånn hund til, men når sjebenen ville det annerledes er jeg så utrolig glad for at det var akkurat Fender som ble min. Han er på veldig mange måter utrolig lik Rudy, og jeg elsker han dypt og inderlig. Tenk at jeg skulle være så heldig!

Jeg har fortsatt ikke klart å motivere meg selv til å drive med bruks igjen, så der er det fortsatt ingen framgang å spore for Fender sin del. Ikke for Ynni sin del heller - hun er, uten hennes samtykke, rett og slett ferdig med det!
Fender har hengt med på rally-trening når Ynni har trent, så jeg meldte han på en klasse 1, og jammen fikk han direkte opprykk til klasse 2 da vi starta i høst. Kanskje det blir klasse 2 i løpet av neste år? Noe fjas er jo morsomt å drive med!
Men det er jakta som blir prioritert, og som motiverer meg mest for tiden. Kvalifiseringsprøva fiksa han i november en gang, og vi trener litt, men det er mørkt, vått og grått om dagen, så det er litt vankelig å motivere seg for å trene også!

Det som er utrolig bra med Fender er at han fremstår som en hund nesten helt uten stress - joda det er på godt og vondt! Men det er så utrolig deilig å kunne ha han med på "fellestreninger". Han kan gå med på linje, være med på en drive og hente en dummy nå og da uten at han drar seg opp av den grunn. Vanligvis blir man jo litt sånn "alene" i tiden når man har valp/unghund, men denne er altså helt annerledes! Ulempen med en sånn hund er jo at det kan være litt vanskelig å motivere han de gangene jeg trenger å dra på litt ekstra. Her må jeg altså vri hjernen - og det er utfordrende og spennende for meg!
I tillegg har han, som de aller fleste andre, i allefall en liten utfordring å by på - han er nemlig ekstremt glad i vilt, og var veldig spontan de gangene vi prøvde det. Nå er det dummyer som gjelder, og om det er viltfert i terrenget der vi trener, ja da er dummyene overhode ikke interessante.

I hverdagen er Fender enkel, jada, han har vært igjennom en periode da han "spiste opp" flere dummyer som lå til tørk i hundegården i tillegg til en saccoseng - det er litt vel mye plast- og isoporkuler i hundegården kan du si. Men altså, han bryr seg ikke om folk og svært lite om hunder vi møter på tur, han har vært alene hjemme noen netter jeg har jobba uten å rive ned huset, han vekker meg ikke om morgenen, han sover når vi er inne og han elsker å ligge nære. Altså, han er så fin den hunden!

I morgen er det røntgen, Fender er fast og fin i kroppen og har flott og god musklatur, så her er det bare å få det gjort!

lørdag 24. oktober 2020

Nok en måned med Fender er gått

Ynni har gått igjennom en liten omskolering nok en gang. 4,5 år som jakthund og NJCH, nesten 4,5 år som brukshund og NBCH. Det siste halvåret er hun blitt rallylydighetshund. Hadde ingen tanker om at vi skulle få til noe særlig mer enn kanskje en start i klasse 3 - for der er det bitte litt høyreføring. For en hund som har gått 9 år på venstre side er det helt umulig å gå på høyre side og gjøre vendinger der. Hjernen er jo ikke utvikla for å gjøre de fysiske bevegelsene. Men etter MYE slit og mange frustrasjoner så det ut som om det helt plutselig gikk opp et lys, og hun fikk til både det ene og det andre på høyre side. Helt utrolig! Da var det bare å kaste seg i det, klasse 3 gikk lett! Elite, joda, der er det ikke hunden som er begrensinga, men kjerringa! Vi disker støtt og stadig fordi jeg gjør feil. Men ett Cert har vi fått med oss - two more to go!!!
Vi skal klare det!

Når man har fylt 9 måneder er det fullt lovlig å starte på offisielle prøver - siden jeg allikevel trener rally med Ynni for tiden kan jo Fender få litt trening også. Klasse 1 er veldig enkelt, bare lineføring pluss innganger, ligg og "sitte foran". Meldte på og trena litt på nedligg både fra holdt og "i fart" - det andre hadde han liksom inne i og med avleveringene i jakta og at jeg faktisk har holdt bitte litt på med posisjoner til fri ved fot. Vi gjennomførte med strålende resultat - full pott. Ikke at det betyr noen sånn WOW-følelse, for han er jo overhode ikke helt klar for å gå "så lenge" uten belønning - men med ros og hygge underveis var han sånn passe ok med hele veien.
Det betyr 1. premie og direkte opprykk til klasse 2.

Uka etter var det klubbmesterskap i Retrieverklubben. Ganske bløtt og ekkelt på grusen, ikke like bra gjennomført denne gangen. Ble litt smårusk for Fender ville helst ikke sette seg med en gang. Om jeg ikke husker helt feil ble det 192 poeng og tro det eller ei, han ble klubbmester i klasse 1.
Og Ynni, ja hun ble klubbmester i Eliteklassen!


Det går slag i slag, denne helga har det vært klubbesterskap i jakt.
Meldte på Fender, og sånn som han har knalla og kosa seg i det siste var det eneste målet at han skulle sitte. Neida, han har ikke knalla i sånn galskap, han har rett og slett knalla fordi jeg ennå ikke har tatt helt tak i det og ikke har hatt så veldig lyst til å ta noen konflikt eller korrigere noe ennå. Hadde en fin-fin liten trening sammen med en annen hund for en drøy uke siden, og etter en liten stund så det ut til at det gikk opp for han at det ikke var hans tur hver gang. Båndet sånn pent rundt halsen og ingen ting mer enn at det stoppet seg selv. Etter et par-tre forsøk satt han. Veldig spent på dagens setting, skytter, kaster og andre hunder som hadde vært i området.
Men for en kul fyr! Jeg safer på første post og legger båndet rundt halsen hans, han sitter pent og pyntelig! Bruker litt tid på å finne dummyen men holder seg fint i området (var en del hunder som brukte litt tid her), gjør altså en fin-fin jobb og får 10 poeng (bånd er jo ikke lov egentlig).
Sitter like fint på andre post, spikrer markeringa og får 20 poeng.
5 meter fot, stopper ikke helt opp når jeg stopper og jeg må be han komme fot, sitter fint holder seg vel brukbart i området men bruker litt tid på å finne dummyen, 18 poeng.
Bitte litt fot igjen, litt mer med når jeg stopper! Sitter fint, spikrer markeringa og får 20 poeng.
Bare skudd og kast på femte post, sitter like herlig og spikrer markeringa nok en gang, 20 poeng.
Totalt 88 poeng og en 3. plass.

Han lille Fender altså, akkurat nå er jeg helt forelska!

torsdag 17. september 2020

Snart 9 mnd.


For en fin fyr jeg har fått, han er så trivelig! God, ja sånn inderlig god, omgjengelig og uten redsler. Men jeg tror jeg har fått en hund totalt uten stress, på godt og vondt selvfølgelig.
Jeg har aldri hatt en så ung hund som fint kan være med på trening uten å bry seg nevneverdig om de andre hundene og hva de gjør, han er like kul - men knaller så det synger kan han fint gjøre når han plutselig føler for det!
Han har vært fast og fin i kroppen siden han var 5.5-6 mnd, ser overhode ikke ut som en "slengende" valp. Kraftfull og fin, og han har hengt med på sykkelturer de siste to-tre månedene. Det at han er så kul og ser så stram og fin ut i kroppen gjør antakeligvis at jeg har forventa litt vel mye av han i trening. Men han er bare en liten bebis, så jeg må nok roe meg ned litt :)
Jeg har altså fått noe å bryne meg på, litt uvant, så jeg får vridd hjernen både en og to ganger innimellom.

Planen var jo å trene litt bruks også, men spor og lydighet har det blitt sparsomt med, jeg har rett og slett ingen glede av det for tiden. Det går altså i tøyposer, noe Ynni setter veldig stor pris på, hun får nemlig springe laaaaange linjer og hente tøyposer når Fender har henta sine "bebis-dirigeringer".


lørdag 20. juni 2020

6 måneder ung

Når man er 6 måneder, og like høy som Ynni men bare halparten av bredden, ja da er man en lang tynn ting da!

Siden sist jeg tok meg tiden til å skrive noe om den lille guttevalpen har det ikke skjedd så veldig mye på treningsfronten. Ikke helt motivert, og akkurat nå er det alt for varmt om dagen - kan jo si at vi skynder oss sakte, selv om det helst er latskap og dårlig motivasjon fra min side.

Han har fått sin aller første og eneste markering kasta av noen andre enn meg, da var det jo helt greit å like gjerne kline til med over vann. Går det så går det er mitt motto, det gikk, og da er det bare å være glad og fornøyd. Jada, han rister seg og slipper om jeg ikke er veldig rask, så vi har noe å jobbe på når tiden er inne.


Ellers har han fått gå noen helt, helt korte blinde linjer, både i "bakspor" og uten spor (det er forresten en stund siden det også). Det har han fiksa ganske fint faktisk, og det er jo artig. Legge igjen og gå ifra ble ikke så bra, da oppdaga jeg at om jeg kasta markeringer til han, slapp han nedslaget med blikket - og det vil jeg jo ikke ha. Vanskelig balansegang, og å ikke ødelegge den naturlige markeringsevnen til hunden når man skal øve linjer!
Jeg burde antakelig ta tak i fotgåinga snart, men jeg er ikke helt mentalt klar for det ennå kjenner jeg. Han går så fint fot når vi går tur og jeg belønner med godis - mulig jeg går på en smell der, men altså, det krever 100% konsekvens, og jeg er ikke helt der akkurat nå.

Bruksaktiviteter blir det lite av, spor har vi ikke gått de to siste månedene. Jeg hadde en kveld her da jeg tok meg sammen og trena litt lydighetsmomenter ute på plenen, men akkurat den dagen hadde mygg og knott tatt seg bryet med å komme på besøk, så det ble en kort økt.

Altså, ikke det helt store å melde om herfra, men han får tur, svømmer etter kanoen og koser seg med det - og jeg med han!