Tiden går og Ida var 11 måneder for en uke siden - det er svært få som tror det når de ser henne, og jeg har vel også behandla henne som lille valpen min…. Hun er akkurat ferdig med sin første løpetid og jeg kan ikke si jeg har merka noe til det – annet enn litt blod på gulv og dyner, men det skal bli spennende å se om det skjer noe om en måneds tid! Det er ikke blitt mye apportering i det siste, og jeg tror det er like bra. Hun bør være klar for en BK-prøve til våren uten at vi trener en eneste apportering i løpet av vinteren og dermed har vi ingen hast med treninga. Planene for 2009 er ikke store, en BK-prøve på våren og Unghundmesterskapet i september, that's it – eller forresten, kennelmesterskapet må vi jo selvfølgelig være med på om det passer.
Så var det over til den knalltøffe uka vi har hatt! For tar jeg ikke helt feil har det vært ei litt annerledes uke for de to frøknene fres også. Jeg sliter fortsatt med å få tankene på plass men skal forsøke å uttrykke litt av hva jeg tenker og føler. Jeg var på foredrag med Gunilla W og Bengt R i Gävle forrige helg og det koster psykisk kan jeg love. Jeg var jo på kurs med Gunilla allerede i september og fikk en liten oppvekker og en smakebit på hvordan de tenker og trener, etter dette fikk Emma en sakte tilnærming til sitt nye liv. Men siden det fra september og fram til nå har vært mange konkurranser å forberede seg til har jeg vært forholdsvis egoistisk og ikke helt klart å gjennomføre noe som helst. Men nå skal jeg forsøke, og nå gjelder det dem begge! Denne gangen ble det mye klarere for meg og jeg vet at jeg vil endre meg – for hundenes skyld! De fortjener en eier som behandler dem som hunder – jeg er så glad i dem at jeg unner dem det!
Men det er tøft, kjempe tøft og koster MYE energi! Om jeg klarer å gjennomføre? Vet ikke, men jeg skal gjøre et forsøk!
Det er liten tvil om at begge vet hva de vil og at de forsøker etter beste evne å få meg til å gjøre som de vil – og de er jo vant med at det fungerer. Tenk all den belønningen de har fått for å vise initiativ og ta styring og kontroll! Hvis jeg virkelig ransaker meg selv har jeg kommet fram til at det aller meste av det de foretar seg går ut på å få meg til å følge ordre. På alle punkter der jeg kjenner at det liksom er jeg som bestemmer viser det seg at de bare har oppdratt meg godt. Alt det som er bra er rett og slett gode vaner og ren lydighet. Ææææ, det raser og jeg har ikke kontroll! Og jeg har gått på det i alle år med alle mine hunder - dette gjør vondt, det gjør vondt langt inn i sjela, men jeg håper virkelig at hele flokken skal komme ut igjen på den andre siden med et nytt syn på livet. De to firbeinte skal bli rolige, balanserte og leve livet tilbakelent og med full overbevisning om at jeg har kontrollen. Og jeg, jeg skal redde dem om bjørnen kommer!
Vi har altså gjort noen grep, det første jeg gjorde mandag morgen var å overraske Emma. Tilsynelatende hadde det ingen stor effekt på henne. Jeg dro på jobben og samla litt mot og styrke og kom hjem igjen med stort pågangsmot og overraska Ida også. Heller ikke det hadde synlig effekt – ingen av dem virka særlig imponert over min høye C og fektende plastpose. Det er da man kjenner seg talentløs, og det har jeg kjent mange ganger i løpet av denne uka!
Begge to flytta ut av soverommet mandag kveld, ny ”binge” med madrasser og dyner fikk de og det er IKKE synd på dem – jada, det er meg selv jeg prøver å overbevise! Men da de flytta ut av soverommet fikk jeg brått et nytt ”problem” – de skal nemlig ut av denne ”bingen” hver morgen også. Skrekk og gru! Første morgen gikk det med en sanseløs fart (på den lille lakrisen) og det skrangla godt i kompostgrindene – Emma syntes jo sånne utskeielser er helt pyton. Ustyrlig Ida og Emma som rett og slett er redd for at kompostgrindene skal ”komme å ta henne”…. Litt av en kombinasjon! Men hardt arbeid hjelper og både søndag og mandag morgen klarte jeg å få dem begge til å gå rolig og beherska etter meg ned trappa – en hæ’li følelse!
Og grunnen til alt dette styret er jo selvfølgelig maten, min første schäfer var matgal – men den svarte jeg har i hus nå er en labrador, trenger jeg si mer? Jeg var så fornøyd med meg selv her for bare noen få uker siden, Ida lærte at maten ikke serveres om hun ikke befinner seg inne i buret. Ha, ha, ren og skjær lydighet igjen, i starten gikk det fint – nå springer hun som en idiot ut og inn av buret og det eneste hun signaliserer er: Se til h…. å få servert maten kjærring! Jo mer jeg får tenkt og spekulert her hjemme ser jeg jo at det er helt rett, hele livet er basert på lydighet og absolutt ingen lederskap (fy-ordet som jeg begynner å elske!). Og det er ikke den gule som er den verste, den er jo ikke så lydig av seg – i løpet av uka har jeg oppdaga at det faktisk er Ida som er ”problemet” hjemme. Den lille søte valpen min som er så førermyk og enkel å ha med å gjøre – fordi hun er så lydig…. Mens den gule som tilsynelatende er det store problemet i vår flokk er den desidert enkleste og mest avbalanserte i hjemmesituasjoner.
Maten er altså et kapittel for seg, jeg gjør mitt aller beste for å servere den når de minst aner det, og for å gjøre det hele litt enklere for meg har de spist tørrfor hele uka. Da setter jeg i vann foret på kvelden og på ettermiddagen og det får stå til de har resignert. Ettermiddagsmaten fungerer ganske bra, da står maten til utover kvelden når de begge har resignert og gått og lagt seg – eller, jeg serverer den som har gått og lagt seg og ikke den andre! Men på morgenen – hjelp for et styr! Fredag og i dag ble de uten frokost - og jeg hadde dårlig samvittighet hele dagen. Helt sant, to HUNDER uten frokost og jeg har dårlig samvittighet.
En sånn enkel ting som å lukke baderomsdøra etter meg hver gang jeg skal en snarvisitt dit er et annet grep vi har gjort. Det har vært helt supert for Ida, hun behøver ikke lenger springe etter meg for å passe på meg (eller sjekke om Oskar har søla mat på gulvet). Fred og ro i stua når jeg går på badet altså!
Ute har det selvfølgelig blitt store forandringer og her har jeg helt klart mest å hente på Emma – eller har jeg det? Emma får ikke gå en eneste meter framfor meg, og det er litt vanskelig når man er en litt engstelig sjel som må ha kontroll. Men det har ikke vært så vanskelig som jeg kanskje hadde forestilt meg. De første dagene ble det veldig korte turer, vi rakk ikke særlig langt på den tiden jeg hadde til rådighet. Men de siste dagene har vi gått rundt 5 km – og hun har ikke gått framfor meg! Ida har derimot ikke vært så langt av gårde denne uka, med henne var målet rett og slett at hun skulle legge seg ned helt av seg selv, men det var fryktlig tungt og tok lang tid. Siden det nå har kommet noen millimeter bløt snø og det er litt kaldt ute kommer min dårlige samvittighet fram og dermed har jeg ikke ”forlangt” at hun skal legge seg ute. Ida har altså gått tur hun også de siste dagene. Ikke like overbevisende overgitt som Emma, men jeg får bare ta tiden til hjelp med henne også – vinteren er lang! Hvem som ender opp med best kondisjon av oss tre? Gjett!Det har altså vært oppturer og nedturer denne uka, og jeg har oppdaga helt nye sider ved de to frøknene fres.
Så var det over til den knalltøffe uka vi har hatt! For tar jeg ikke helt feil har det vært ei litt annerledes uke for de to frøknene fres også. Jeg sliter fortsatt med å få tankene på plass men skal forsøke å uttrykke litt av hva jeg tenker og føler. Jeg var på foredrag med Gunilla W og Bengt R i Gävle forrige helg og det koster psykisk kan jeg love. Jeg var jo på kurs med Gunilla allerede i september og fikk en liten oppvekker og en smakebit på hvordan de tenker og trener, etter dette fikk Emma en sakte tilnærming til sitt nye liv. Men siden det fra september og fram til nå har vært mange konkurranser å forberede seg til har jeg vært forholdsvis egoistisk og ikke helt klart å gjennomføre noe som helst. Men nå skal jeg forsøke, og nå gjelder det dem begge! Denne gangen ble det mye klarere for meg og jeg vet at jeg vil endre meg – for hundenes skyld! De fortjener en eier som behandler dem som hunder – jeg er så glad i dem at jeg unner dem det!
Men det er tøft, kjempe tøft og koster MYE energi! Om jeg klarer å gjennomføre? Vet ikke, men jeg skal gjøre et forsøk!
Det er liten tvil om at begge vet hva de vil og at de forsøker etter beste evne å få meg til å gjøre som de vil – og de er jo vant med at det fungerer. Tenk all den belønningen de har fått for å vise initiativ og ta styring og kontroll! Hvis jeg virkelig ransaker meg selv har jeg kommet fram til at det aller meste av det de foretar seg går ut på å få meg til å følge ordre. På alle punkter der jeg kjenner at det liksom er jeg som bestemmer viser det seg at de bare har oppdratt meg godt. Alt det som er bra er rett og slett gode vaner og ren lydighet. Ææææ, det raser og jeg har ikke kontroll! Og jeg har gått på det i alle år med alle mine hunder - dette gjør vondt, det gjør vondt langt inn i sjela, men jeg håper virkelig at hele flokken skal komme ut igjen på den andre siden med et nytt syn på livet. De to firbeinte skal bli rolige, balanserte og leve livet tilbakelent og med full overbevisning om at jeg har kontrollen. Og jeg, jeg skal redde dem om bjørnen kommer!
Vi har altså gjort noen grep, det første jeg gjorde mandag morgen var å overraske Emma. Tilsynelatende hadde det ingen stor effekt på henne. Jeg dro på jobben og samla litt mot og styrke og kom hjem igjen med stort pågangsmot og overraska Ida også. Heller ikke det hadde synlig effekt – ingen av dem virka særlig imponert over min høye C og fektende plastpose. Det er da man kjenner seg talentløs, og det har jeg kjent mange ganger i løpet av denne uka!
Begge to flytta ut av soverommet mandag kveld, ny ”binge” med madrasser og dyner fikk de og det er IKKE synd på dem – jada, det er meg selv jeg prøver å overbevise! Men da de flytta ut av soverommet fikk jeg brått et nytt ”problem” – de skal nemlig ut av denne ”bingen” hver morgen også. Skrekk og gru! Første morgen gikk det med en sanseløs fart (på den lille lakrisen) og det skrangla godt i kompostgrindene – Emma syntes jo sånne utskeielser er helt pyton. Ustyrlig Ida og Emma som rett og slett er redd for at kompostgrindene skal ”komme å ta henne”…. Litt av en kombinasjon! Men hardt arbeid hjelper og både søndag og mandag morgen klarte jeg å få dem begge til å gå rolig og beherska etter meg ned trappa – en hæ’li følelse!
Og grunnen til alt dette styret er jo selvfølgelig maten, min første schäfer var matgal – men den svarte jeg har i hus nå er en labrador, trenger jeg si mer? Jeg var så fornøyd med meg selv her for bare noen få uker siden, Ida lærte at maten ikke serveres om hun ikke befinner seg inne i buret. Ha, ha, ren og skjær lydighet igjen, i starten gikk det fint – nå springer hun som en idiot ut og inn av buret og det eneste hun signaliserer er: Se til h…. å få servert maten kjærring! Jo mer jeg får tenkt og spekulert her hjemme ser jeg jo at det er helt rett, hele livet er basert på lydighet og absolutt ingen lederskap (fy-ordet som jeg begynner å elske!). Og det er ikke den gule som er den verste, den er jo ikke så lydig av seg – i løpet av uka har jeg oppdaga at det faktisk er Ida som er ”problemet” hjemme. Den lille søte valpen min som er så førermyk og enkel å ha med å gjøre – fordi hun er så lydig…. Mens den gule som tilsynelatende er det store problemet i vår flokk er den desidert enkleste og mest avbalanserte i hjemmesituasjoner.
Maten er altså et kapittel for seg, jeg gjør mitt aller beste for å servere den når de minst aner det, og for å gjøre det hele litt enklere for meg har de spist tørrfor hele uka. Da setter jeg i vann foret på kvelden og på ettermiddagen og det får stå til de har resignert. Ettermiddagsmaten fungerer ganske bra, da står maten til utover kvelden når de begge har resignert og gått og lagt seg – eller, jeg serverer den som har gått og lagt seg og ikke den andre! Men på morgenen – hjelp for et styr! Fredag og i dag ble de uten frokost - og jeg hadde dårlig samvittighet hele dagen. Helt sant, to HUNDER uten frokost og jeg har dårlig samvittighet.
En sånn enkel ting som å lukke baderomsdøra etter meg hver gang jeg skal en snarvisitt dit er et annet grep vi har gjort. Det har vært helt supert for Ida, hun behøver ikke lenger springe etter meg for å passe på meg (eller sjekke om Oskar har søla mat på gulvet). Fred og ro i stua når jeg går på badet altså!
Ute har det selvfølgelig blitt store forandringer og her har jeg helt klart mest å hente på Emma – eller har jeg det? Emma får ikke gå en eneste meter framfor meg, og det er litt vanskelig når man er en litt engstelig sjel som må ha kontroll. Men det har ikke vært så vanskelig som jeg kanskje hadde forestilt meg. De første dagene ble det veldig korte turer, vi rakk ikke særlig langt på den tiden jeg hadde til rådighet. Men de siste dagene har vi gått rundt 5 km – og hun har ikke gått framfor meg! Ida har derimot ikke vært så langt av gårde denne uka, med henne var målet rett og slett at hun skulle legge seg ned helt av seg selv, men det var fryktlig tungt og tok lang tid. Siden det nå har kommet noen millimeter bløt snø og det er litt kaldt ute kommer min dårlige samvittighet fram og dermed har jeg ikke ”forlangt” at hun skal legge seg ute. Ida har altså gått tur hun også de siste dagene. Ikke like overbevisende overgitt som Emma, men jeg får bare ta tiden til hjelp med henne også – vinteren er lang! Hvem som ender opp med best kondisjon av oss tre? Gjett!Det har altså vært oppturer og nedturer denne uka, og jeg har oppdaga helt nye sider ved de to frøknene fres.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar