Ynni er på utlån, og har vært det i hele sommer. Frøydis har lånt henne for å starte litt rally, og for en fin relasjon de to har fått, jeg er imponert! Denne helga har det vært NM-uttak og NM-finale, og Frøydis kliner til med 1. premie, Cert og kvalifiserg til NM-finalen. I finalen går de et supert løp, klarer til og med det momentet som felte mer enn 50% av deltakerne - men en litt for skjeiv rygging førte til en disk, så fort gjort er det altså i rally. Jeg er så utrolig stolt av dem! Takk Frøydis for at du viser fram Ynni så fint!
Fender er altså alenehund, snart 20 måneder og fortsatt veldig ung, akkurat som hannhunder er i den alderen. Det er rart å bare ha en hund, men faktisk ikke så kjedelig som jeg trodde det ville bli. Fender har fått starte jakt for første gang denne helga - og en WT for labrador med over 90 startende er jo en bra start....
Han ble helt overvelda over alle folka og hundene, han syntes det var storveis og var litt høyt over bakkeplan de første 15 minuttene etter at vi kom fram!
WT-oppgavene var fine og greie, samtidig litt utfordrende. Jeg tror unge lovende var litt prega av nettopp å være ung (og så vel kanskje ikke så lovende ut heller). Han markerte ikke helt som han kan og ofte gjør på trening, da ble det litt mye spring og det gir jo som kjent ikke tipptopp poeng. Men han så konsentrert og fin ut, ikke noe stress og kaos, så det ble ingen nuller og han endte som 4. vinner i begynnerklassen i tidenes første WT bare for labradorer.
Siden jeg elsker Fender, syntes jeg selvfølgelig han er smellvakker - slik så han ut i sommer:
En varm dag forrige uke var det slik han fremsto:
Under dagens lille treningsøkt på nytresak jorder:
Og dette er fra vi var en liten tur på fjellet ti sommer:
...i trivelig selskap!
Og jeg har trivelig selskap, for jeg har noen utrolig fine hunder faktisk.
Fender vokser og gror, eller, han vokser vel ikke særlig mye nå lenger. Men han har lagt på seg nesten en kilo siden røntgen, og det er nok bare muskler.
Han er blitt en herlig hund å trene, men som jeg sikkert har nevnt tidligere, litt annerledes enn de andre jeg har hatt. Han er stødighenten selv, og lar ikke føttene ta kontrollen om det er noe som blir vanskelig. Han er var på meg og jeg kan nesten se at han tenker innimillom. Og takket være at han er så kul som han er, har det blitt litt trening på oss denne våren. Jeg har fortsatt litt tungt for å motivere meg, men når noen sender en melding og sier at det er jakttrening, ja da er Fender og jeg med.
Skal på en liten treningssamlig den kommende langhelga, og da håper jeg å få trena og sjekka ut om vi er i nærheten av å kunne starte snart. Jeg begynner å kjenne på lysten!
Når det gjelder bruksen har vi litt igjen, for å si det mildt!
Fri ved fot skal vi nok kunne hanke oss igjennom, og han har fått en flott bakpartskontroll - ja han kan faktisk gå ganske fint på høyre side også.
Apporteringer har jeg vel ikke akkurat drevet så mye med, tror vi har litt igjen på å komme inn i sånn der lydighetsposisjon.
Har så vidt begynt å pusle med fremadsending, men altså, det er bare sånn at han noen ganger kan gå framfor meg uten stram line.
Kryp, nei se det vet jeg ikke helt hvordan jeg skal ta tak i, så det har vi ikke begynt på.
Starta så vidt på hals her på senvinteren, og etter en tre-fire ganger hvor jeg forsøkte å få fram noe som skulle likne på et bitte lite pip i det minste, tenkte jeg at dette går ikke. Men så plutselig kom det!! Så ja, der er vi på gang.
Hopp skal vi nok få til, i det minste i laveste klasse.
Men så var det fellesdekk da, hallo Hansen, det er kjedelig å trene det, så nei, der er vi ikke ennå!
Og feltsøk, nei det har jeg aldri prøvd, han har gått noen få frie søk i jakttreninga, men det er litt for mye som "kræsjer" med de to, så jeg tør overhode ikke blande ennå.
Sporet, ja, jo, jeg har gjort noe med det de siste ukene, men vi er nede på sånne 20 meters og helt ferske, så det er jammen i meg langt igjen der også.
Det er altså ganske så langt igjen til vi er klare til noen start i bruks, og så lenge jeg syntes det er gøy, hygglig og utfordrende med jakttrening får bruks-greiene bli en sånn liten bigesjeft som vi gjør om vi har motivasjon og en time ledig nå og da.
Har forøkt å melde på noen MH-tester, men det er jo tydeligvis helt umulig for tiden - enten er det avlyst eller fullt!
Rallylydighet er også en sånn bigesjeft som vi egentlig bare driver med når Marianne kommer og drar oss ut på trening. Jeg syntes Fender er ganske så flink, han er jo så sansa og får liksom med seg det jeg formidler uten at det koker over i toppen. Da er det faktisk ganske artig å trene - så, Marianne, kom og dra meg ut mer!!! Tipper at jeg skal få til en start med Fender i løpet av året, klasse to, så bør vi sikte på en klasse tre også, bør!!!
Vanskelig å forstå at lille valpen allerede er blitt ett år! Men tida går og han blir bare finere og finere.
Det var jo aldri meninga at jeg skulle ha mer enn to hunder igjen, så Fender kom i hus fordi jeg visste at jeg ikke kunne ha Rudy til han ble gammel. Jeg ville gitt mye for å få beholde han, som så mange vet var han min øyensten, som jeg elsker den hunden. Vakker både på utsiden og innsiden! Trodde aldri det var mulig å få en sånn hund til, men når sjebenen ville det annerledes er jeg så utrolig glad for at det var akkurat Fender som ble min. Han er på veldig mange måter utrolig lik Rudy, og jeg elsker han dypt og inderlig. Tenk at jeg skulle være så heldig!
Jeg har fortsatt ikke klart å motivere meg selv til å drive med bruks igjen, så der er det fortsatt ingen framgang å spore for Fender sin del. Ikke for Ynni sin del heller - hun er, uten hennes samtykke, rett og slett ferdig med det!
Fender har hengt med på rally-trening når Ynni har trent, så jeg meldte han på en klasse 1, og jammen fikk han direkte opprykk til klasse 2 da vi starta i høst. Kanskje det blir klasse 2 i løpet av neste år? Noe fjas er jo morsomt å drive med!
Men det er jakta som blir prioritert, og som motiverer meg mest for tiden. Kvalifiseringsprøva fiksa han i november en gang, og vi trener litt, men det er mørkt, vått og grått om dagen, så det er litt vankelig å motivere seg for å trene også!
Det som er utrolig bra med Fender er at han fremstår som en hund nesten helt uten stress - joda det er på godt og vondt! Men det er så utrolig deilig å kunne ha han med på "fellestreninger". Han kan gå med på linje, være med på en drive og hente en dummy nå og da uten at han drar seg opp av den grunn. Vanligvis blir man jo litt sånn "alene" i tiden når man har valp/unghund, men denne er altså helt annerledes! Ulempen med en sånn hund er jo at det kan være litt vanskelig å motivere han de gangene jeg trenger å dra på litt ekstra. Her må jeg altså vri hjernen - og det er utfordrende og spennende for meg!
I tillegg har han, som de aller fleste andre, i allefall en liten utfordring å by på - han er nemlig ekstremt glad i vilt, og var veldig spontan de gangene vi prøvde det. Nå er det dummyer som gjelder, og om det er viltfert i terrenget der vi trener, ja da er dummyene overhode ikke interessante.
I hverdagen er Fender enkel, jada, han har vært igjennom en periode da han "spiste opp" flere dummyer som lå til tørk i hundegården i tillegg til en saccoseng - det er litt vel mye plast- og isoporkuler i hundegården kan du si. Men altså, han bryr seg ikke om folk og svært lite om hunder vi møter på tur, han har vært alene hjemme noen netter jeg har jobba uten å rive ned huset, han vekker meg ikke om morgenen, han sover når vi er inne og han elsker å ligge nære. Altså, han er så fin den hunden!
I morgen er det røntgen, Fender er fast og fin i kroppen og har flott og god musklatur, så her er det bare å få det gjort!
