Burde kanskje...

...skrive at jeg fortsatt ikke kan se noe som helst på frøken Ida.

Om jeg har merka noen forskjell på henne?

Nja, nei, kanskje, eller mest sansynlig er det bare ren ønsketenking fra min side. Hun er helt desperat etter mat, men det er ikke helt uvanlig til å være Ida kanskje... I tillegg har hun stort sett holdt seg bak meg på skitur (skikkelig kjedelig skitråkker), men i går sprang hun foran nesten hele veien. Om dette er tegn eller ikke aner jeg ingen ting om, men det er nå i alle fall det eneste jeg kan merke. Om hun sover mer vet jeg ikke, hun ligger jo og slapper av i Bia-bedden sin så fort vi er hjemme akkurat som vanlig. Hun har ikke vært kvalm, eller ikke villet spise heller. Altså, veldig lite å melde om på den fronten, og det er bare å smøre seg med tålmodighet, lett? NEI!

I dag har hun fått hente noen få tøyposer på jordet her hjemme. Etter en heller bedrøvelig oppvisning på fellestrening på søndag var det kjekt å kunne ta en liten enkel økt der alt gikk helt fint! Vi testa en høyre og en venstre bare på kommando også, og det ble rett!