Altså...

At det ikke er lett å være oppdretter var jeg klar over, men at det skal være så vanskelig allerede før jeg har parra hadde jeg ingen aning om!

For det første skal man jo bestemme seg for å ha valper, for meg var bare det en stor avgjørelse å ta!
Da jeg endelig hadde bestemt meg skulle selvfølgelig hannhundeier kontaktets og ikke minst samtykke! Det gjorde hun, det kjentes godt og jeg begynte å glede meg!

Meeen, det skal jo alltid være et men - eller helst flere. Da Ida fikk løpetid viste det seg at en valp etter Idas utvalgte og med en fellesnevner på morssiden har hatt et epilepsiliknende anfall (og vi vet at denne fellesnevneren har gitt epilepsi). Siden vi ikke helt vet om dette er et tilfelle av epilepsi eller noe annet tar jeg ikke sjansen på å gjøre en "liknende" kombinasjon, dermed måtte det et hannhundbytte til. Nå var jeg så heldig at de to andre hannene jeg har spekulert på og som helt sikkert er minst like gode er innen rekkevidde! Og etter ennå mer tenking og spekulering bestemte jeg meg for å gjøre det - og det kjentes veldig bra, igjen!

Meeen, altså nok et men! Jeg har jo ikke øyenlyst Ida siden hun var ett år, det er altså to år siden - av sted til øyenlysning bar det og stor var skuffelsen da det viste seg at hun har "1 fortetning i fremre Y-søm begge sider". Jeg bestemte meg selvfølgelig på stedet for å ikke parre og var rimelig langt nede den kvelden!

Meeen, for "ørtende" gang! Jeg har to helt fantastisk flotte damer å konferere med, de har begge maaaange års erfaring og svarer mer enn gjerne når jeg kommer med mine, til tider, negative og beklagende mailer! Dere skal vite at dere har vært til god støtte og ikke minst forvirring ;-)

Den ene sier: Y-söm är inte farligt! Mer som ett "skönhetsfel". Detta gjäller hundar som ej har utvecklat y-söm i tidig ålder. Jag skulle inte tveka att andvända en tik med en hane som icke har y-söm samt att den inte var enormt utvecklad.

Den andre sier: Y-sömskatarakt är inget problem alls - och skulle aldrig hindra mig från at para! Det ger ingen påverkan på hunden alls!

Og ja, dette svarte de helt uavhengig av hverandre og de har understreket dette noen ganger nå! De gjør det altså ikke enkelt for meg, for jeg vil jo så gjerne ha en valp etter min lille fantastiske Ida selv!

Hva gjør jeg da? Ja, nei, jo, vel, såklart, kanskje osv. osv. - uff, jeg må jo regne med en hel masse prat i hundemiljøet, takler jeg det? Ja så klart, eeeeeeller? Men det man ikke dør av blir man sterkere av har jeg hørt - jeg gjør det!!
Men jeg er jo liksom ikke helt alene om denne avgjørlsen da, Ida er på 12-13 døgnet og har lekt luremus med en stakkars brun test-labbe akkurat nå...